Tekst: Merete Sillesen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
Mormors gullring betyr mye for Åse (73). Da hun mistet den på jordet i 1974, trodde hun ringen var tapt for alltid. En tidligere nabo med metalldetektor løste saken.
– Se, så blank og fin den er!
Åse Rønnevig Fossli viser frem ringen hun alltid bærer på venstre ringfinger. Hun var 24 år da hun mistet ringen, og skjønte ikke noe den dagen Tor Gunnar Heldal (49) ringte på døra med ringen i hånden. Det er nå to år siden.
– Jeg har aldri sett en så overrasket og glad dame før, sier Tor Gunnar og smiler.
– Gleden over å ha funnet Åses ring, overgår til og med funnet av en gammel runeamulett, som var det første ekte runefunnet i Lillesand, og som jeg tidligere satte høyest.
Høstet årets kålavling
Åse vokste opp på gården Sandved i Lillesand, og bor nå et steinkast unna, her Allers’ journalister får komme på besøk. Da Åse var liten, hadde familien gårdsdrift med dyr. Hun husker hun var med pappa og kjørte rundt med egg, som var pakket i små, brune poser.
Åses mormor ble enke da Åses mamma var baby. Åse husker mormoren som en fin, gammel dame. Hun døde i 1964, da var Åse 14 år. Mormor etterlot seg et tomrom, for Åse hadde vært nært knyttet til henne. Åse har en eldre bror og en yngre søster. Søsteren var såpass liten at hun ikke hadde etablert samme forhold til mormoren som det Åse hadde.
– Da mormor døde, arvet mamma gifteringen. Hun mente imidlertid at det var jeg som burde ha den, og slik ble det, sier Åse.
Hun plasserte ringen på venstre ringfinger, den høyre ville hun spare til sin egen giftering.
Åse utdannet seg til barnepleier, hun giftet seg i januar 1974 og valgte å slutte på sykehuset for heller å jobbe på gården.
– Årene gikk, og da broren min overtok, ble han grønnsaksbonde. Vi damer var husmødre, og jobbet ofte ute på jordene, mens mennene hadde annet arbeid og drev med sitt. Det var helt vanlig på den tiden.
Åse forteller om en septemberdag i 1974. Kvinnene var i gang med å høste inn årets avling, denne dagen var det kål. Åse kjørte traktoren, 24 år gammel og høygravid med sitt første barn.
– Jeg likte å kjøre traktor, og rygget i takt med at kvinnene bak kuttet kålen og la den i kasser. Stemningen var god der ute på jordet, alle var slitne og fornøyde etter dagens innsats, minnes Åse.
Men da hun kom hjem ble Åse veldig lei seg.
Mistet mormors giftering
– Jeg hadde ikke merket noe, men i løpet av dagen hadde jeg mistet mormors giftering. Jeg hadde blitt ganske tynn under graviditeten, det var bare magen som vokste, og ringen hadde tydeligvis sklidd av fingeren min, sier Åse.
Det var nytteløst å lete etter en liten ring på et digert jorde, og Åse ga opp. Hun trodde ringen var tapt for alltid. Moren ble også lei seg, gifteringen var et kjært minne, også for henne. Moren levde til 2019, og rakk dessverre ikke å oppleve at ringen kom til rette. Hun gikk bort 92 år gammel.
Åses sønn ble født i desember 1974, senere fikk hun og mannen to barn til. Barna lekte med nabounger, og hadde en fri og glad barndom. En av lekekompisene til eldste sønnen, var Tor Gunnar, som bodde 300 meter unna. Barna gikk inn og ut hos hverandre.
Også etter at barna ble voksne og flyttet ut, slo de av en prat med gamle naboer når de møttes.
Slik var det med Tor Gunnar og Åse også. De så hverandre ikke ofte, men det var alltid en hyggelig tone når de møttes.
– Jeg har ikke vært inne hos Åse siden jeg lekte med sønnen hennes, sier Tor Gunnar.
– Her er alt slik jeg husker det, og jeg fikk virkelig flashback til en fin barndomstid.
Åse synes det er hyggelig å få besøk av den lille gutten, som slett ikke er så liten lenger. Praten går lett rundt kaffebordet, men det er ikke så lett å huske alle detaljer.
Hadde lest om søkene med metalldetektor
Åse forteller at hun ble enke for fem år siden, da hadde ektemannen vært syk en god stund. Han hadde eget verksted der han laget medaljer og premier, og Åse jobbet også på verkstedet.
Da dette tok slutt, utdannet Åse seg til barne- og ungdomsarbeider, og jobbet i barnehage i 27 år. Hun har alltid vært opptatt av barn, og koser seg nå med åtte barnebarn i alderen 23-5 år.
– Det er knapt et menneske i Lillesand som ikke har en korps- eller idrettsmedalje laget av Åse og mannen, sier Tor Gunnar.
For ham har musikk vært drivkraften gjennom hele livet. Han er selv musiker, har jobbet med det meste og ofte til ukurante tider på døgnet. Han er utdannet lydtekniker, har sitt eget firma og studio. Nå jobber Tor Gunnar på Kulturhuset i Lillesand, og det var her Åse tok opp dette med gullringen.
Tor Gunnar har siden 2016 hatt leting med metalldetektor som hobby. Det har resultert i mange spennende funn, som sølvmynter fra 1600-tallet, forgylte knapper fra napoleonstida, barberutstyr, kuler og ringer. Men aller mest søppel, som han sørger for å få kastet der det hører hjemme. Dermed er dette også en samfunnsnyttig hobby.
– Tor Gunnar er lokalkjendis i Lillesand, og jeg leser alltid det avisen skriver om ham, sier Åse.
– Og da vi tilfeldigvis møttes igjen på et arrangement på kulturhuset vinteren 2022, fortalte jeg om mormors ring, og spurte om han kunne søke etter den. Vi visste begge at det ville være som å lete etter den berømte nåla i høystakken, men Tor Gunnar ville gi det en sjanse.
Skattejakt og eventyr
Tor Gunnar forteller at han som yngre var fascinert av filmene om Indiana Jones. Helten framstilles som en amerikansk arkeolog på spennende eventyr rundt omkring i verden på 1930-tallet.
– Det var Indiana Jones som inspirerte meg, jeg ville også bli skattejeger og eventyrer, sier Tor Gunnar og ler.
– Og selv om jeg ikke fant noe interessant første gang jeg brukte metalldetektoren i 2016, ble jeg hekta fra første søk. Det er alltid spennende å se hva som kan dukke opp, noen ganger er det historiske gjenstander.
Tor Gunnar deler interessen med en kamerat, og er med i Facebook-gruppen Lillesand metalldetektorgilde. Der legger folk ut bilder av funn, og både fagfolk og legfolk kan kommentere og mene noe om funnene. Tor Gunnar er også medlem i den landsdekkende Norges Metallsøkerforening.
Det er viktig med tillatelse fra grunneier før man går i gang med søkene, og man må også være sikker på at det ikke er et kulturminne der fra før.
– Det betales en symbolsk sum for gjenstander vi leverer til Fylkesarkeologen i Kristiansand. Noe havner også hos Riksantikvaren, forklarer Tor Gunnar.
Han søker mest i lokalområdet i Lillesand, men også i andre deler av Sørlandet. Han har etter hvert også investert i bedre utstyr enn den første metalldetektoren han kjøpte.
– Jeg må innrømme at pulsen stiger og adrenalinet pumper når detektoren piper og jeg tror jeg kan ha funnet noe historisk verdifullt, sier Tor Gunnar.
– Vanligvis er det noe helt ordinært eller rett og slett søppel, men det har aldri tatt pågangsmotet fra meg. Hvert nye søk er like spennende, og jeg er gjerne ute et par dager i uka. Men at jeg skulle få gjøre min barndomskamerats mor til Lillesands lykkeligste kvinne, hadde jeg ingen anelse om.
Gevinst etter få minutter
Lørdag 11. februar i år, dro Tor Gunnar til jordet på Åses barndomsgård. Åse visste ikke hvor hun hadde mistet ringen, og jordet er stort. Hun trodde imidlertid det kunne være i nordenden av jordet, så Tor Gunnar ville begynne der. Han parkerte bilen og bestemte seg for å gå vestover på jordet, så kunne han jo rydde litt samtidig.
– Jeg hadde ikke gått mange meterne før det pep i metalldektoren, sier Tor Gunnar.
– Det viste seg at det lå gammel aluminiumsfolie der. Styrken på pipingen, altså signalet, er avhengig av hvor ledende metallet er. Aluminium og kobber gir høye signal.
Han gikk videre, og fikk igjen signal. Denne gangen plukket han opp en leverpostei boks. Neste signal var annerledes, med mange korte pipelyder etter hverandre. Tor Gunnar satte seg ned og begynte å grave i jorda. Gjenstanden lå bare ti centimeter under bakken. Kunne det virkelig være full klaff?
– Da jeg sto der med gifteringen til Åses mormor i hånden, hoppet hjertet nesten ut av brystet på meg. Jeg fikk et skikkelig adrenalinkick, for dette var uventet og utrolig gøy. Jeg hadde nesten trodd det ville være en umulig oppgave, men etter få minutter hadde jeg altså funnet ringen. Den var like blank og fin, selv etter 48 år i jorda, sier Tor Gunnar.
– Det er det som er så spesielt med gull. Det forringes ikke selv om det blir liggende i tusen år.
Ringen er sluttet
Tor Gunnar kjørte rett bort til Åses hus den formiddagen. Han var helt i ekstase over funnet, og ville se Åses reaksjon så fort som mulig. Han ringte på, og hørte straks skritt innenfor døren. Åse var hjemme.
Da hun lukket opp, sto Tor Gunnar med ringen i en lukket hånd, før han rakte handen ut mot henne, åpnet den og spurte:
– Er det denne som er din?
Åse trodde nesten ikke det var sant. Hvordan var det mulig? Hun ble rørt, glad og takknemlig på en gang. Tor Gunnar hadde aldri fått en slik mottakelse noe sted.
– Jeg holdt nesten på å besvime og tårene presset på. Dette øyeblikket trodde jeg aldri skulle komme, sier Åse.
– Jeg var så forfjamset at jeg ikke en gang ba Tor Gunnar inn, vi sto bare der i gangen. Jeg husker jeg ga Tor Gunnar en god klem og sa han skulle få finnerlønn. Det ville han ikke høre snakk om, men jeg fikk stukket til ham litt ved en senere anledning. Pengene skulle han bruke til mer utstyr.
Tor Gunnar ble rørt selv, og forteller at han aldri vil glemme dette øyeblikket. Da Åse ringte barna og fortalte nyheten, ble de like forskrekket.
Uken etter dro Åse til gullsmeden med ringen. Fingrene var ikke like tynne som da hun var 24 år, så ringen måtte tas ut litt. Dessuten ønsket hun siselering på ringen, og dette var en fin anledning til å få gjort dette.
– Nå har jeg gifteringer på begge ringfingrene igjen, og jeg er dypt takknemlig. På den venstre hånden sitter mormors giftering, på den høyre min egen, sier Åse beveget.
– Og jeg er sikker på at både mormor og mamma hadde vært fornøyde hvis de hadde sett meg nå.
Norges Metallsøkerforening
Med over 800 medlemmer og over 30 års erfaring som forening utgjør vi en forskjell både for metallsøkerhobbyen og ikke minst for den norske kulturarv. Det er ikke helt få gjenstander som har funnet veien fra den sikre død i pløyelaget og til norske museer grunnet den frivillige innsatsen fra medlemmene i Norges Metallsøkerforening. Til glede for både vår og fremtidige generasjoner
Kilde: nmf.nu
