Tekst: Merete Sillesen. Foto: Marianne Otterdahl-Jensen
En energisk kvinne, kjapp og lett på foten, driver sin egen kafé i Froland. Hun er 87 år og lager flere hundre komper i uka.
– Jeg må bare lette litt på lokket, sier Dagny Åsen og småspringer ut på kjøkkenet, der dagens siste porsjon med komper står og trekker.
– I går gikk jeg tom klokka 16.00. I dag har jeg laget cirka 100 komper, og det ser ut til å holde akkurat. Det er svært sjelden jeg har noe igjen.
Ekte håndverk
Det er så vidt Dagny har tid til en prat med Pensjonistens journalister. I tillegg til å lage kompene fra bunnen av, baker hun brød og en spesiell formkake med rosiner og mye annet godt, som kalles søsterkake.
Det kommer stadig kunder innom, de fleste er stamkunder og alle kjøper komper i spann eller poser.
En liten prat hører alltid med, og noen får i tillegg en god klem. Det finnes kristne bilder og symboler flere steder i kafeen, og Dagny ser på jobben som en velsignelse.
Hun beskriver Froland som en «kompebygd», og forteller at folk gjerne ringer og bestiller på forhånd, men at det også er mulig å stikke innom å kjøpe, eller å spise på kafeen. Men når det er tomt, er det tomt.
Raspeball, klubb, raspekake, komle, kløbb, kumle, kompe, kump(e), potetball, klot og ball er betegnelsen på en tradisjonell matrett ulike steder i landet. Det finnes vel like mange oppskrifter som navn. De sørlandske kompene er potetball med kjøtt inni.
– Først skrelles potetene i potetskrellemaskinen, så maler jeg dem med kverna og presser ut væsken. Deretter blander jeg mel, gryn, salt og pepper med potetene i en bakk. Det må en del salt til, for smakens skyld, forklarer Dagny.
Hun jobber fort, det er viktig at massen verken er for løs eller for hard. Med vante bevegelser putter Dagny svinekjøtt i midten og former potetmassen rundt. Så er det rett i kjelen med lettsaltet vann, der kompene skal trekke en god time.
– Jeg bruker kortreiste råvarer. Poteter og kjøtt kjøper jeg fra en lokal bonde og en lokal slakter, som bærer alt sammen inn på kjøkkenet for meg, sier Dagny og smiler.
– Det er noen tunge tak i prosessen, men det er bare sunt.
Dagny forteller at hun serverer smør, tyttebær og sukker til kompene når gjester spiser på kafeen, drikke er melk eller saft. Pensjonistens utsendte spør noen av kundene om hvilket tilbehør de bruker, og det er mye forskjellig, som stekt flesk og fløte, rømme og sukker, smeltet smør og salt.
Tøffe utfordringer
Men livet har ikke alltid vært enkelt for Dagny. Hun er født i Grimstad i 1936, og flyttet til Froland da hun traff en kjekk mann som 20-åring. Paret giftet seg og drev gården med dyr sammen. Da Dagny var 31 år, omkom ektemannen i en arbeidsulykke i skogen. Hun hadde da barn på ti, ni og fem år, og var gravid med det fjerde barnet. De to eldste barna var i skogen med far da ulykken skjedde.
– Det var tøft å bli ung enke og fortsette livet alene. Men jeg hadde ikke noe valg, med ansvar for snart fire barn og mange dyr, sier Dagny nøkternt.
– Jeg er oppvokst på gård og har bodd på gård hele mitt liv. Ikke hadde jeg utdanning og ikke sertifikat. Det siste klarte jeg heldigvis å ta med bare seks kjøretimer.
Dagny forteller at moren var enke, og stilte mye opp som barnevakt, noe som var til stor hjelp.
Da barna ble litt større, jobbet Dagny på et kristent leirsted noen timer hver dag. Men hun hadde en drøm om å drive for seg selv.
– Jeg begynte så smått å lage komper én dag i uka hjemme, men forsto snart at jeg måtte finne et egnet lokale, sier den driftige damen.
Hun kontaktet eieren av et råbygg som hadde stått tomt i 14 år, og fikk fortgang i byggeprosessen. Flere bedrifter flyttet inn; Dagnys komper og Wenches lefser ble fort veldig populære, og butikkene/kafeene ligger ved siden av hverandre i samme bygg også i dag.
Ingen planer om å bli pensjonist
På spørsmålet om hva som er hemmeligheten med å være så sprek og aktiv som 87-åring, svarer Dagny at hun alltid har vært nøye med kosthold og mosjon. Fremdeles gjør hun gymnastikk på badegulvet både før hun går på jobb og når hun kommer hjem om kvelden. Hun er et rutinemenneske og sover best når hun legger seg ved 2200-tiden.
Nå er Dagny i fin form, men hun har også hatt sine helseutfordringer.
– Jeg har blant annet brukket både armer og bein, operert knærne og har hatt kreft to ganger.
Men det nytter ikke å legge seg til. I dag er i dag og i morra er i morra, sier Dagny på sin klingende sørlandsdialekt.
Hun mener mange pensjonerer seg alt for tidlig, og at det ville være bra både for den enkelte arbeidstaker og for samfunnet om folk sto lenger i jobb.
– Jeg tror det er sunt å bruke både kroppen og toppen, da blir man ikke så fort gammel, sier Dagny.
Selv holder hun alltid på med noe, og hun liker å ha et håndarbeid mellom hendene. Dagny er også glad i å gå tur, da nyter hun naturen, og hun liker å lese. Litt misjons-tv ser hun også. Hun bor fortsatt på gården og har store utearealer å holde i orden, men ingen dyr lenger.
– Dessuten har mine fire barn gitt meg 11 barnebarn og 23 oldebarn, så jeg har en stor familie, sier Dagny stolt.
– Men jeg er glad jeg er så gammel som jeg er. Det er så mye nytt innen teknikk og duppedingser, som jeg ikke orker å sette meg inn i. Mobiltelefonen min brukes kun til samtaler og meldinger. PC vil jeg ikke ha.
Dagny tror at den rivende utviklingen innen teknologi, er med på å skremme eldre bort fra arbeidslivet, og mener det fortsatt må finnes praktiske yrker som kan utføres uten data.
– Jeg lærte å lage komper av mor, og jeg er glad jeg våget å satse på egen bedrift som 60 åring.
Hvor lenge jeg kan holde på, får helsa bestemme. Foreløpig storkoser jeg meg med jobben her fire dager i uka, og har ingen planer om å pensjonere meg, sier Dagny bestemt.
