Tekst: Merete Sillesen
Familien har fremdeles ikke gitt opp håpet om å få vite hva som skjedde med sjuåringen Marianne.
Fredag 25. oktober la Torunn Rugaas (68) ut følgende etterlysning på Facebook:
“Min datter Marianne, forsvant fra Risør, ved Frydendal varehandel, 28.august i 1981. Hun var 7 år den gangen, mørkt hår og grønne øyne.
Hun var på butikken og kjøpte is og godteri og ble sist sett på trappa til butikken. Hun skulle hjem, 150 meter unna.
Vi vet ikke hva som skjedde med henne. Politiet henla saken som mord for mange år siden. Vi, hennes familie, håper, selv om håpet er lite, at hun lever et sted i verden. Hun er i dag 50 år. Vi ønsker å prøve denne måten å komme i kontakt med noen som kanskje kan vite noe om hva som skjedde den gangen, og ønsker at alle vennene våre skal dele denne etterlysningen og be deres venner dele. Og dele igjen og igjen. Noen MÅ sitte inne med noen opplysninger.”
Lokalmiljøet stilte opp
– Jeg har prøvd alt og har snudd hver stein. Fått hjelp av alt fra etterforskere til synske uten å finne et eneste spor etter den eldste datteren min, sier Torunn.
– Nå er jeg godt voksen og vil ha det fredelig resten av livet. Mitt inderligste ønske er å få vite hva som skjedde med Marianne. Denne Facebook-etterlysningen er mitt siste forsøk.
Det skjedde noe med hele lokalmiljøet i Risør da Marianne Rugaas Knutsen forsvant fredag 28. august 1981. Foreldre begynte å kjøre barna sine til og fra skolen og andre aktiviteter.
Skrekken hadde festet seg. Torunn fikk enormt mye hjelp og støtte av folk i den ellers så idylliske sørlandsbyen, og det kjentes godt midt i kaoset.
Hun forteller at folk ringte, kom på besøk, hadde med kaker, mat og gjorde alt for å hjelpe henne. Torunn er glad for at hun bodde og bor i en liten by der de fleste kjenner hverandre.
Så å si alle var med på leteaksjoner i lang tid etter forsvinningen. Men den lille jenta var og ble borte.
– Min yngste datter, Elsebeth, var bare fire måneder gammel da storesøsteren forsvant. Jeg visste at jeg måtte holde meg i gang for hennes skyld. Når jeg ser på barnebilder av døtrene mine nå, er de så like at jeg nesten ikke kan se forskjell på dem. Men Elsebeth vokste opp som enebarn, sier Torunn.
Klarer å leve i nuet
– Hver gang jeg har vært i ferd med å vikle meg inn i en negativ spiral, har jeg bevisst forsøkt å snu det negative til det positive. Det har ikke vært enkelt, men etter hvert er jeg blitt ganske god til det. Jeg har også fått profesjonell hjelp de gangene jeg har hatt behov for det, sier risørkvinnen.
Elsebeth har datteren Natalie (18). Da hun skulle begynne på skolen, kjøpte Natalie et smykke for sine egne penger. Det var et hjerte til å ha bilde inni. Natalie ville ha bildet av tante Marianne i smykket.
– Hun skal få være med meg på skolen, sa seksåringen.
For Torunn betyr Elsebeth og Natalie alt, og de tre har god kontakt. Det tok mange år etter forsvinningen før tobarnsmoren tillot seg selv å smile. Og hun fikk grusomt dårlig samvittighet hver gang hun oppdaget at hun følte seg glad.
– Sånn er det heldigvis ikke lenger. Jeg er med på ting som er gøy. Til tross for at jeg alltid vil ha et åpent sår inni meg, må jeg leve videre med de jeg har rundt meg. Det tok lang tid å innse at sånn måtte det være; at jeg må leve i nuet.
Uvissheten er det verste
– Marianne fikk tett tolvfingertarm som toåring. Hun har derfor arr etter operasjonen på magen, forteller Torunn.
– Og hver gang jeg har sett jenter jeg synes har lignet på Marianne, enten i Norge eller i utlandet, har jeg hatt lyst til å rive av dem klærne for å sjekke om de har arr på magen. Men selvfølgelig har jeg ikke gjort det.
Torunn liker at det skjer noe og har mange gode venner. For 13 år siden giftet hun seg med Knut, og de to tilbringer mye tid på Geilo og på Sicilia, der de har fritidsboliger. Torunn reiser gjerne alene også. Hun har lett for å bli kjent med folk og trives med luft under vingene
– Jeg er takknemlig og rørt over at Facebook-innlegget er delt 13.000 ganger, og jeg har fremdeles ikke gitt opp håpet. Jeg får aldri datteren min tilbake, men jeg håper å få vite sannheten. Først da kan jeg slå meg helt til ro, sier Torunn Rugaas.
Torunn er glad i å reise og trives spesielt godt på Sicilia, der hun og mannen har fritidsbolig. Hun kommer lett i kontakt med andre og er heller ikke redd for å reise alene. Foto: Privat
